Sunday, September 23, 2018


Rosene blomstrer i hagen min, men vi må vel likevel innse at sommeren 2018 er over. En sommer utenom det vanlige. En sommer hvor jeg tilbrakte dagene i selvvalgt ensomhet på en eventyrlig, gammel gård. Et sted hvor inspirasjonen sitter i veggene, hvor man er omgitt av ukjente minner og utallige historier. Stillheten blir bare brutt av fuglesang og humlesurr. Slikt kan det bli bøker av.
Det var meg selv og et gammelt spisestuebord, en skrivebok og en bærbar datamaskin. Ja, også kaffepauser på trappen, hvor utsikten lot blikk og tanker vandre så langt de bare ville.
I mange uker syklet jeg gjennom den morgenstille småbyen, opp i høyden, gjennom skogen til gården som for anledningen fikk navnet Skrivestua.

(Fortsettelse følger... 😉)

Thursday, August 2, 2018

The Other Side


Claude Monet: Green Reflections. 1922. (Musée de l'Orangerie)
I could see the surface slide away from me. It was like a painting, green and golden. I didn't know about that the mountain glaciers give this river its specific green color. I only knew that it was very pretty, and that I liked what I saw. The sun made golden specs in all the green, and I soared, weightless, and everything was beautiful and soft, like in a dream.

But, suddenly a great shadow broke into my painting, made it dark. Something hard grabbed me, and even though I tried to fight it, I was pulled by my foot, away from everything. Then, there was nothing but ice cold air and soaked clothes, and my nose hurt a lot, while I coughed, shook and threw up. 

I was three. We were driving through Norway, from Oslo up to my grandparents in Trøndelag, in a grey Wolkswagen Beetle, and we had stopped by the river so that my mother could feed my newborn brother. I saw a lot of people diving into the roaring, green river, and I wanted to do the same. That I was fully dressed and didn't know how to swim, were factors I didn't stop to consider before I dashed to the river bank and threw myself into the strong, green stream.

I can vividly remember that they undressed me and wrapped me in one of these hooded baby towels. I can also recall that many people were gathered around me, saying "poor, little thing", and it was wonderful to know that it was me they were talking about. But, what I remember most of all, is that I got a pear flavored popsicle. Without even asking. 

This week I was back at the exact same spot, and for the first time in 44 years, I went into the green shimmery river water. The painting was still there, but this time around, I chose to see it from the other side.

Den andre siden.

Jeg så overflaten gli lenger og lenger vekk. Den lignet et maleri, i grønt og gull. Jeg visste ikke den gangen at det er brevannet fra Jotunheimen som gir Gubrandsdalslågen den flotte grønnfargen. Jeg visste bare at det var svært fint, og at jeg likte det jeg så. Solstrålene laget gylne flekker i alt det grønne, og jeg svevde, følte meg vektløs, og alt var vakkert og mykt, som i en drøm.

Men så brøt en voldsom skygge inn i maleriet mitt, gjorde det mørkt. Noe hardt grep tak i meg, og selv om jeg prøvde å kjempe imot, ble jeg ble trukket etter foten, vekk fra alt. Så var det med ett bare iskald luft og klissvåte klær, og det gjorde svært vondt i nesen, mens jeg hostet, skalv og kastet opp.

Jeg var tre år. Vi var på vei fra Oslo til besteforeldre i Trøndelag, i en grå folkevognboble og hadde stoppet i Gubrandsdalen slik at moren min kunne stelle min nyfødte bror. Jeg så mange mennesker som stupte ut i den stri, grønne elven, og jeg ville gjøre som dem. At jeg var fullt påkledd og ikke kunne svømme, var faktorer jeg ikke vurderte i det hele tatt, før jeg løp ned til elvebredden og kastet meg uti.

Jeg kan godt huske at de kledde av meg det våte tøyet og at noen pakket meg inn i et babyhåndkle, et slikt som har en hette i det ene hjørnet. Jeg husker også at det sto mange mennesker rundt og så på. De sa "stakkars liten", og det var fint å tenke på at det var meg de mente. Men, det jeg husker aller best, var at jeg fikk en pæreis. Uten å spørre.

Denne uken var jeg tilbake på samme sted, og for første gang på 44 år, badet jeg igjen i det grønnskimrende elvevannet. Maleriet var der fortsatt, men denne gangen valgte jeg å se det fra den andre siden.

Thursday, March 29, 2018

Easter in Art: Good Friday

I'm in love with Sandro Botticelli. He is by far one of my favorite painters, and his art keep moving me to tears. He finished painting this Lamentation over the Dead Christ around 1490-1492.

The painting shows Christ, now dead and taken down from the cross, now lying in his mother, Mary's arms. She has fainted, overcome by grief, and is supported by John, one of the disciples, while Mary Magdalene, devastated and terrified, is hiding her face, while reaching out to Mary. Two unknown women are holding Christ's head and feet, while Peter, Paul and Jerome are standing around, their eyes closed.

The devastation. The excruciating pain we see in these persons faces, in their movements. Add to this the color and the masterly composition. It's a fantastic image. Full of both grief and beauty. It's Good Friday.
I have not yet seen it IRL, but trust me, some day very soon I will, in the Alte Pinakothek in Munic, Germany.

Påsken i kunsten: Langfredag.

Jeg elsker Sandro Botticelli. Han er en av mine favorittmalere, og bildene hans rører meg stadig til tårer. Han var ferdig med denne Begråtelsen over den døde Kristus rundt 1490-1492.

Bildet viser den Kristus, nedtatt fra korset, nå liggende på sin mors, Marias fang. Hun har besvimt, overveldet av sorg, og hun støttes av disippelen Johannes, mens Maria Magdalena, fortvilet og fra seg av angst, gjemmer ansiktet, mens hun rekker hånden mot Maria. To ukjente kvinner holder Jesu hode og føtter, mens Peter, Paulus og Hieronymus står stille i bakgrunnen med lukkede øyne.

Fortvilelsen. Den uutholdelige smerten vi ser i disse menneskenes ansikter, i bevegelsene deres. Legg til fargene i bildet og den mesterlige komposisjonen. Det er et fantastisk bilde. Både vondt og vakkert. Det er langfredag.

Jeg har ennå ikke sett bildet på ordentlig, men det vil jeg en dag om ikke alt for lenge. i Die Alte Pinakothek i München.

Holy Thursday

I have very little information about the origin of this picture, but I do know that it's a 20th century Chinese painting of the Last Supper, Christ's last meal with his disciples. The scene is painted in a way I recognize from Western artists, with Christ in the middle, behind a rectangular table, but persons and surroundings, both interior and the background landscapes, are clearly Asian. 
Christ is serving bread and wine, saying those strange and mystical, but important words: "This is my body" and "This is my blood". He is teaching his disciples and friends that even after he leaves them, he will be with them, that the bread and wine they share in the holy communion will actually become his body and blood, so that the great sacrifice can happen over again whenever his friends gather around his table...
The mystery of Easter has truly begun. 

Jeg vet ikke så mye om opprinnelsen til dette bildet, ikke annet enn at det er malt av en kinesisk 1900-tallskunstner, og jeg ser at det forestiller Jesus' siste måltid sammen med disiplene sine, under et døgn før han ble drept. Scenen er malt på en måte vi kjenner igjen fra tallrike vestlige kunstnere, med Kristus i midten, bak et rektangulært bord, men personer og omgivelser, både interiøret og landskapet i bakgrunnen, er tydelig asiatisk.
Jesus deler ut brød og vin, mens han sier de uforståelige og mystiske, men svært viktige ordene: "Dette er min kropp" og "Dette er mitt blod". Han lærer disiplene sine at selv om han forlater dem, vil han være hos dem, og at brødet og vinen de skal dele i kommunionen, nattverden, faktisk vil bli forvandlet til hans kropp og til hans blod, slik at det store offeret kan gjentas hver eneste gang hans venner samles...
Påskemysteriet er i full gang.

Sunday, March 25, 2018

Easter in Art: Palm Sunday

Saint Germain-des-prés is the oldest church in Paris, founded in the 6th century. There is a unike, peaceful atmosphere there. Usually very silent, hardly any people except for Mass, only a few, scattered candles flickering in the dimness, and if you venture in those old doors, you can discover treasures only very few get to see.
Like this fresco painting by the French 19th century artist Hippolyte Flandrin. I disovered the artwork a couple of years ago, and despite the really bad lighting, and the sort of hopeless placement behind a pillar, I stood there for the longest time taking in the painting.
It is Palm Sunday. Christ riding into Jerusalem on a donkey, and people waving palm branches, cheering and lifting small children up for him to see. It is the beginning of Holy Week, and the prelude to the big drama of Easter...

Published first time April 9th, 2017

Påsken i kunsten: Palmesøndag
Saint Germain-des-prés er den eldste kirken i Paris, grunnlagt allerede på 500tallet. Det er en egen, god stemning her inne. Som regel helt stille, knapt et menneske å se utenom messene, bare spredte stearinlys som brenner i halvmørket, og tar du turen innom, kan du oppdage skatter de færreste noensinne får se.
Som dette veggmaleriet av den franske 1800-tallskunstneren Hippolyte Flandrin. Jeg oppdaget kunstverket for noen år siden, og til tross for den håpløst dårlige belysningen og den litt klønete plasseringen bak en søyle, ble jeg stående lenge og betrakte bildet.
Det er Palmesøndag. Kristus som rir inn i Jerusalem på et esel, og mennesker som vifter med palmegrener, jubler og løfter småbarn opp mot ham. Det er begynnelsen av den stille uke, og opptakten til påskens store drama...

Publisert første gang: 9. april 2017