Thursday, March 29, 2018

Easter in Art: Good Friday


I'm in love with Sandro Botticelli. He is by far one of my favorite painters, and his art keep moving me to tears. He finished painting this Lamentation over the Dead Christ around 1490-1492.

The painting shows Christ, now dead and taken down from the cross, now lying in his mother, Mary's arms. She has fainted, overcome by grief, and is supported by John, one of the disciples, while Mary Magdalene, devastated and terrified, is hiding her face, while reaching out to Mary. Two unknown women are holding Christ's head and feet, while Peter, Paul and Jerome are standing around, their eyes closed.

The devastation. The excruciating pain we see in these persons faces, in their movements. Add to this the color and the masterly composition. It's a fantastic image. Full of both grief and beauty. It's Good Friday.
I have not yet seen it IRL, but trust me, some day very soon I will, in the Alte Pinakothek in Munic, Germany.


Påsken i kunsten: Langfredag.

Jeg elsker Sandro Botticelli. Han er en av mine favorittmalere, og bildene hans rører meg stadig til tårer. Han var ferdig med denne Begråtelsen over den døde Kristus rundt 1490-1492.

Bildet viser den Kristus, nedtatt fra korset, nå liggende på sin mors, Marias fang. Hun har besvimt, overveldet av sorg, og hun støttes av disippelen Johannes, mens Maria Magdalena, fortvilet og fra seg av angst, gjemmer ansiktet, mens hun rekker hånden mot Maria. To ukjente kvinner holder Jesu hode og føtter, mens Peter, Paulus og Hieronymus står stille i bakgrunnen med lukkede øyne.

Fortvilelsen. Den uutholdelige smerten vi ser i disse menneskenes ansikter, i bevegelsene deres. Legg til fargene i bildet og den mesterlige komposisjonen. Det er et fantastisk bilde. Både vondt og vakkert. Det er langfredag.

Jeg har ennå ikke sett bildet på ordentlig, men det vil jeg en dag om ikke alt for lenge. i Die Alte Pinakothek i München.


Holy Thursday


I have very little information about the origin of this picture, but I do know that it's a 20th century Chinese painting of the Last Supper, Christ's last meal with his disciples. The scene is painted in a way I recognize from Western artists, with Christ in the middle, behind a rectangular table, but persons and surroundings, both interior and the background landscapes, are clearly Asian. 
Christ is serving bread and wine, saying those strange and mystical, but important words: "This is my body" and "This is my blood". He is teaching his disciples and friends that even after he leaves them, he will be with them, that the bread and wine they share in the holy communion will actually become his body and blood, so that the great sacrifice can happen over again whenever his friends gather around his table...
The mystery of Easter has truly begun. 


Jeg vet ikke så mye om opprinnelsen til dette bildet, ikke annet enn at det er malt av en kinesisk 1900-tallskunstner, og jeg ser at det forestiller Jesus' siste måltid sammen med disiplene sine, under et døgn før han ble drept. Scenen er malt på en måte vi kjenner igjen fra tallrike vestlige kunstnere, med Kristus i midten, bak et rektangulært bord, men personer og omgivelser, både interiøret og landskapet i bakgrunnen, er tydelig asiatisk.
Jesus deler ut brød og vin, mens han sier de uforståelige og mystiske, men svært viktige ordene: "Dette er min kropp" og "Dette er mitt blod". Han lærer disiplene sine at selv om han forlater dem, vil han være hos dem, og at brødet og vinen de skal dele i kommunionen, nattverden, faktisk vil bli forvandlet til hans kropp og til hans blod, slik at det store offeret kan gjentas hver eneste gang hans venner samles...
Påskemysteriet er i full gang.


Sunday, March 25, 2018

Easter in Art: Palm Sunday



Saint Germain-des-prés is the oldest church in Paris, founded in the 6th century. There is a unike, peaceful atmosphere there. Usually very silent, hardly any people except for Mass, only a few, scattered candles flickering in the dimness, and if you venture in those old doors, you can discover treasures only very few get to see.
Like this fresco painting by the French 19th century artist Hippolyte Flandrin. I disovered the artwork a couple of years ago, and despite the really bad lighting, and the sort of hopeless placement behind a pillar, I stood there for the longest time taking in the painting.
It is Palm Sunday. Christ riding into Jerusalem on a donkey, and people waving palm branches, cheering and lifting small children up for him to see. It is the beginning of Holy Week, and the prelude to the big drama of Easter...

Published first time April 9th, 2017

Påsken i kunsten: Palmesøndag
Saint Germain-des-prés er den eldste kirken i Paris, grunnlagt allerede på 500tallet. Det er en egen, god stemning her inne. Som regel helt stille, knapt et menneske å se utenom messene, bare spredte stearinlys som brenner i halvmørket, og tar du turen innom, kan du oppdage skatter de færreste noensinne får se.
Som dette veggmaleriet av den franske 1800-tallskunstneren Hippolyte Flandrin. Jeg oppdaget kunstverket for noen år siden, og til tross for den håpløst dårlige belysningen og den litt klønete plasseringen bak en søyle, ble jeg stående lenge og betrakte bildet.
Det er Palmesøndag. Kristus som rir inn i Jerusalem på et esel, og mennesker som vifter med palmegrener, jubler og løfter småbarn opp mot ham. Det er begynnelsen av den stille uke, og opptakten til påskens store drama...

Publisert første gang: 9. april 2017

Wednesday, November 1, 2017

Høst: Årstiden uten forventinger og krav


Høst er best. Alle fargene, klarheten og det gylne sollyset som forskjønner alt. Myggen er borte. Naturen peker på døden, og minner oss dermed om at vi lever!
Og høst er ny start, ikke januar. Nyttårsdag er jo midt i julen, midt i skoleåret, midt i alt! Høst er nytt skoleår, nye bøker, farger og ark. Det er nye drømmer, forelskelser og planer.
Men mest av alt er høsten så herlig fri for krav og forventinger. Den har ikke slik fallhøyde som de andre årstidene har, særlig sommeren.
Ikke misforstå, sommer er herlig, med strand, blomster, og netter som enten er nordisk lyse eller sydlandsk fløyelsmyke. Sommer er fint, men med prestasjonsangst, for alt må bli så bra. Ferien må bli vellykket, solen må skinne, vi må se godt ut i badetøy, bli brune, men ikke solbrente, og hagen må være velstelt.
Og det evige kravet om å gå ut. Du kan ikke være inne nå, når det er sol! Fy deg, kom deg ut! Ingen har sagt det siden du var 15, men du hører stemmen likevel, den sitter i deg, når du er vokst opp i Norge. Hvis du likevel blir inne, begynner den dårlige samvittigheten å gnage...
Hva med våren? Den har nytt liv i naturen, hager og gårder, den har påske og lys, men også depresjoner, eksamenspress, og dårlig samvittighet over hvordan hagen ser ut når snøen forsvinner. Våren krever lykke og tiltakslyst, og hvor er bikinikroppen?
Vinteren er fin, men kald og slitsom, med alle klærne og utstyret, snømåking og vinterdekk. Det er koselig med jul, men lista ligger høyt. Enten man gjør mye eller ikke, skal det kjøpes og ordnes, og hvem skal være sammen og når, og hvem blir såret, og hvem får hva av hvem. Så mye kan gå galt.
Høsten er uten krav. Du må tilbake til hverdag og rutiner, men det er greit, etter uker med unntakstilstand, myggstikk som klør, og gress som må klippes.
Høsten er god, og senhøsten er best. Det er kjølig nok til at myggen er borte, til å fyre i ovnen, tenne lys, koke kakao eller det som passer inn i klisjeen. Og det funker! For nå kan du gjøre akkurat som du vil. Du kan bli inne eller gå ut, uansett vær. Og samvittigheten hviler. Kanskje blir du forkjølet også og må være hjemme. Det gjør heller ikke noe. Det er høst, og alt er greit. Gresset skal ikke klippes, bedene ikke stelles, badedrakten er lagt vekk, og ennå er det ikke snø som må måkes eller hålke som må strøs. Bare natur som sakte går i dvale, og fantasien som får fritt spillerom. Du kan puste ut og leve. Så fantastisk!

(På trykk i Klassekampen 1. november 2017)

Wednesday, September 13, 2017

Tross alt.

Stortinget. Ca 1866. Ukjent fotograf/Riksantikvaren
TROSS ALT

For mange år siden ble jeg kjent med fotografen Alex Webb og hans dokumentarbilder fra valgdagen i Port-au-Prince, Haiti. De er grusomme, og de forteller om et samfunn hvor det er livsfarlig å stemme. Hvor mennesker ligger døde i gatene, skutt ned på vei til valglokalet. Andre løper i sikksakk, i håp om å rekke fram og få avgitt sin stemme...

Vold og elendighet før og etter valg er normen i mange land. Andre steder i verden hvor du ikke får lov til å stemme, fordi stemmeretten er forbeholdt de få, slik det også var i Norge for ikke så veldig lenge siden, eller fordi det slett ikke er noe valg.

Hjelpe meg, så heldig vi er! Vi kan rusle innom valglokalet og avgi vår stemme uten risiko for liv og helse. Vi kan være voldsomt uenige, og vi kjefter, krangler og sier fra, men om valgresultatet blir slik eller sånn, føler vi oss trygge på at ingen blir skadet eller drept. Vi blir fornøyd eller skuffet, men vi kan uansett fortsette å si fra, og vår mening teller.


Da jeg gikk til stemmelokalet i min lille, norske by, tenkte jeg på bildene fra Port-au-Prince, og på alle dem som aldri får lov til å være med, og jeg kjente en stor klump i halsen. Det er et streif av høytid over valgdagen, og selv om det kan være vanskelig å vite hvem man skal stemme på, og selv om enkelte, meg inkludert, har ombestemt seg flere ganger, så kan jeg ikke sitte hjemme. Vi er blant de heldige få som lever i et velfungerende demokrati, og vi har faktisk mulighet til å være med å påvirke, ikke bare Norges hverdag og framtid, men også verdens. 

(Dette sto som kommentar i avisen Klassekampen onsdag 13. september.)

Monday, April 17, 2017

Easter in Art: Easter Monday


In Paris there are several museums which most tourists ignore. Right by the Champs Elysées, in a 19th century mansion, you can in perfectly peace and quiet admire some wonderful, hidden gems.
For instance this painting by Rembrandt. It was painted in 1628 and is called "The Supper at Emmaus". Two disciples were walking, when they started talking to a nice guy and ended up inviting him home for supper. When he broke the bread, they recognized him...
The painting stands out, in the way Christ is placed with his back towards us, in the shadows




Påsken i kunsten: 2. Påskedag og Rembrandt.
I Paris finnes det museer som er ukjente for de aller fleste tilreisende. Bare et steinkast fra Champs Elysées, i en herskapsbolig fra 1800tallet, kan man i fred og ro nyte synet av flere skjulte perler.
Blant annet dette maleriet av Rembrandt. Det er malt i 1628, og det heter "Emmausvandrerne". To disipler var ute og gikk, da de kom i prat med en hyggelig mann og inviterte ham med hjem på kveldsmat. Da han brøt brødet, kjente de ham igjen...
Bildet skiller seg ut, i måten det har plassert Kristus med ryggen til oss, i skyggen, mens lyset faller på det forskrekkete ansiktet på ham som nettopp har forstått.