Sunday, April 21, 2019

"Disiplene" av Eugène Burnand


De går så fort de kan, lener seg framover, ja det er trolig sekunder før de legger på sprang.
Dette mesterverket som få kjenner befinner seg i Paris, i Musée d'Orsay, det er malt av sveitseren Eugène Burnand i 1898, og det har tittelen "Disiplene Peter og Johannes som løper til graven på oppstandelsens morgen".
Maleren holdt hardnakket fast på den realistiske stilen, selv om trendene gikk en annen vei på den tiden, og her har han skapt et bilde som dirrer av følelser. Se ansiktene!
Disiplene var jo alle fullstendig knust over det som var skjedd, og de var livredde, da de tidlig på morgenen fikk høre at graven var tom og at Maria hadde sett Jesus.
Se på Johannes nå, den yngste av dem. Han er på gråten, klemmer hendene sammen og ser ut som om han inderlig ønsker å tro det er sant, dette vanvittige han nettopp har hørt. Han var den eneste av disiplene som holdt seg i nærheten av Jesus helt til siste slutt.
Og se på Peter, den eldste. Han som slett ikke var tøff nok. Som var svak og redd og sviktet da det var som mørkest, som nektet for at han kjente Jesus. I øynene hans ser vi skam og frykt, men også håp. Han tenker nok at det er umulig å tro på det som ble sagt, men hva hvis det faktisk er sant?
Solen er i ferd med å stå opp.
Skyene løses opp.
Dagen er full av håp.
God påske!

Friday, April 19, 2019

"Den gode røveren" av Tizian



Det er langfredag, Good Friday på engelsk, og jeg har valgt dette bildet som  heter "Den gode røveren", fra det nasjonale galleriet i Bologna.  Er det ikke flott!  Det er malt av Tizian i 1566, da han var nesten 80 år gammel. Maleriet er forbløffende røft og uttrykssfullt, langt unna de mer ordnede, rene bildene man var vant til på denne tiden. Himmelen er i opprør, det er i ferd med å mørkne, selv om det er midt på dagen. Det er brutalitet, tortur og dødsangst. Det er langfredag.

Jesus på korset blir vanligvis portrettert frontalt, rett på, men her ser vi ham på skrå, fra siden, mens det er en annen person blikket vårt blir trukket mot, nemlig den såkalte "gode røveren".
Bildet beskriver en scene fra langfredag. Det står skrevet at Jesus ble korsfestet sammen med to røvere. Da den ene røveren hånet ham, sa den andre at han skulle holde opp, at de to var rettmessig dømt til døden, mens Jesus var uskyldig, og nå ba han Jesus om å huske på ham når han kom til sitt rike.
Jesus snudde hodet mot ham og sa: -Sannelig jeg sier deg, i dag skal du være med meg i Paradis.

Denne fortellingen har alltid gjort sånn inntrykk på meg. Vi får aldri vite navnet på denne røveren eller hva han hadde gjort for å bli dødsdømt, men han ble, gjennom en av de vakreste replikkene i Bibelen, opphøyd og udødeliggjort.

Det er også spesielt å se hvor mesterlig Tizian har gjort det slik at øynene våre først går mot røveren, og så, via blikket hans, det kritthvite i hans høyre øye, flytter vi blikket mot Kristus.

God langfredag!





Thursday, April 18, 2019

Det siste måltid av Ghirlandaio


Påsken i kunsten: Skjærtorsdag

De som kjenner meg, vet at jeg har et helt spesielt forhold til byen Firenze. Det tar aldri slutt, jeg finner alltid noe nytt, og det blir stadig flere steder i denne vakre byen jeg bare må tilbake til. Ognissanti er et av dem. Rett ved elven Arno ligger kirken og klosteret som jeg besøker igjen og igjen. Selve kirken er verdt en studie i seg selv, men nå skal jeg konsentrere meg om klosteret, nærmere bestemt den gamle spisesalen, som i dag fungerer som museum. Det gjelder å planlegge godt eller ha flaks, for den er åpen bare i fire timer, to ganger i uka. Til gjengjeld koster det ingenting å komme inn, og du kan regne med å være der helt alene i stillheten og skjønnheten. Dette er nemlig en av disse perlene som av en eller annen grunn aldri har blitt oversvømt av turisme. 

På den innerste veggen i spisesalen finner vi dette veggmaleriet: "Det siste måltid" av Ghirlandaio, malt i 1480. Det er mer enn 4 meter langt, dekker nesten hele veggen. Velg deg en stol, sett deg og bare nyt. Gjennom de store vinduene til høyre ser du klosterhagen, og rett foran deg har du dette mesterverket. (Du er i godt selskap, for hit kom den unge Leonardo da Vinci ofte for å betrakte maleriet og la seg inspirere, og noen år senere skapte han sitt eget "Nattverden" i Milano.)

Bildet har en detaljrikdom som kan ta pusten fra deg, og maleren har malt "trompe l'oeuil"- arkitektur, slik at vi får illusjonen av at hvelvene i det rommet vi sitter i fortsetter innover i bildet. På den måten er vi i samme rom som Jesus og disiplene. Jeg minner om at dette var munkenes spisesal. 

Her ser vi altså Jesus med hans 12 disipler, eller lærlinger om du vil. De er samlet for å spise det jødiske påskemåltidet. Jesus er midt i bildet, alle linjer fører mot ham, og han har nettopp fortalt at  en av dem kommer til å forråde ham. Disiplene undrer seg, ser på hverandre, noen peker på seg selv og spør "Du mener vel ikke meg?" Maleren har imidlertid gjort det lett for å se hvor Judas er. Han er den eneste som er på den andre siden av bordet, på vår side av bordet.

Det er under dette måltidet at Jesus innstifter nattverden. Han visste at dette var hans aller siste måltid, og det er bare timer til han blir fanget og ført vekk. Hadde dette vært en film, hadde det vært omtrent her at musikken begynte å bli illevarslende. Det store, verdensforandrende dramaet er godt i gang. 




Sunday, April 14, 2019

Palmesøndag


Det er palmesøndag, begynnelsen av Den stille uke, og jeg vedlikeholder tradisjonen min med å vise frem kunstverk som illustrerer de forskjellige "kaptitlene" i påsken.

Dette maleriet heter "Kristus rir inn i Jerusalem", og det er malt av den franske 1800-tallsmaleren Louis Felix Leulier. Jeg vet ikke nøyaktig hvilket år, men det må være mellom ca 1850 og 1880 en gang. Bildet henger på Musee des beaux-arts i Arras, Frankrike. 
"Se, din konge kommer til deg,
ydmyk er han og rir på et esel,
på trekkdyrets fole."
(Matteus 21, 5)
Folkemengden oppfører seg som om det er en rockestjerne som kommer, eller en idrettshelt. De vifter med palmegreiner (symbol på seier) og roper "hosianna", men vi kan godt bytte ut dette med flagg og "hurra!" Noen har kommet seg opp på hustak for å se bedre, andre bøyer seg i støvet, legger jakkene sine på bakken slik at han kan ri over dem.
De venter en konge, en helt som skal befri dem fra okkupasjonen (Romerriket), og trolig er det mange som lurer på hvorfor han har valgt et esel, fattigfolks dyr, i stedet for en flott krigshest.
Vel, denne mannen hadde en annen agenda, og det er i hvert fall ett menneske i bildet som har forstått det, og det er moren hans, Maria. Hun kan sees til høyre i bildet, med blå kappe og glorie.

Jeg synes bildet er fantastisk. Det er bygd opp slik at vi blir en del av det, står bakerst og ser mot det samme som de andre. Det er tørt, støvete, sikkert varmt. Himmelen er full av skyer, men solen bryter gjennom, og det er som om lyset stråler fra ham på eselryggen...

God palmesøndag!

Thursday, January 17, 2019

The More That you read


-->
"Ved Vinduet". Edvard Munch 1881
“The more that you read, the more things you will know.
The more that you learn, the more places you'll go.”
Dr. Seuss (I Can Read With My Eyes Shut)

I love Dr. Seuss. I discovered the Seuss universe when my firstborn was little and we lived in the US, and his books have followed us since.
I also love this painting, "By the Window", by Hans Heyerdahl, Norwegian painter. I immediately see that it takes place in Paris, one of my home cities, one of my favourite places in the world. The painter lived there for several years, like me, only about 110 years earlier. I've seen the picture numerous times IRL, in the National Art Gallery in Oslo. To me it is the perfect, dreamy painting. She is reading, in Paris, and, I don't know, maybe she just finished a chapter that made her think, or maybe a sound outside the window interrupted her reading. Maybe she is thinking about one of life's big questions...

Sunday, September 23, 2018

Skrivestua


Rosene blomstrer i hagen min, men vi må vel likevel innse at sommeren 2018 er over. En sommer utenom det vanlige. En sommer hvor jeg tilbrakte dagene i selvvalgt ensomhet på en eventyrlig, gammel gård. Et sted hvor inspirasjonen sitter i veggene, hvor man er omgitt av ukjente minner og utallige historier. Stillheten blir bare brutt av fuglesang og humlesurr. Slikt kan det bli bøker av.
Det var meg selv og et gammelt spisestuebord, en skrivebok og en bærbar datamaskin. Ja, også kaffepauser på trappen, hvor utsikten lot blikk og tanker vandre så langt de bare ville.
I mange uker syklet jeg gjennom den morgenstille småbyen, opp i høyden, gjennom skogen til gården som for anledningen fikk navnet Skrivestua.

(Fortsettelse følger... 😉)