Wednesday, January 20, 2016

En royalists bekjennelser / The Confessions of a Royalist

Foto: Jørgen Gomnæs/Det kongelige hoff



Jeg heter Kristine, og jeg er royalist.
Det har jeg vel alltid visst, men på søndag måtte jeg tenke over det, og selv om jeg har en iboende vegring mot å ta politiske standpunkt, kommer jeg ikke unna dette: Jeg er glad for Kongehuset vårt!

Jeg er så heldig å leve i et land hvor vi kan ha forskjellige meninger om hvordan landet styres, uten at det setter oss i livsfare, så derfor tør jeg si dette, til tross for at mange av mine venner og kjente mener noe helt annet. 

Min kloke (og franske) lærer i Sveits på slutten av 80-tallet trakk fram Norge og vår styreform som den sunneste. Det konstitusjonelle monarkiet, hvor vi har et konge uten reell makt, og ikke et statsoverhode som potensielt kan handle på tvers av det majoriteten ønsker og mener. (Jfr den franske presidenten som gjennomførte atomprøvesprengning selv om folket var imot.) 

Og at kongen, som ikke har partipolitisk tilhørighet, kan virke samlende på oss som nasjon, det vet vi hver gang noe vondt skjer, enten det er naturkatastrofer eller terror. Og vi ser det på festdagene. På 17. mai, på nyttårsaften, i Holmenkollen. I tillegg minner vår konge oss om å ta vare på hverandre, alle, inkludert alle de som kommer som fremmede til landet vårt. 

Så, at det i 2016 kan virke som en merkelig ordning, gammeldags og eventyraktig, det kan i hvert fall jeg leve med.

Gratulerer med 25årsjublieet til vårt fine, gode og dyktige kongepar!

Photo: Fredrik Varfjell/NTB



My name is Kristine, and I'm a royalist.
I guess I've always known, but today I had to think about it, (Our king and queen celebrate 25 years on the throne) and despite my reluctance when it comes to take a stand politically, I have to admit this: I love our royal family.

I'm very fortunate to be living in a country where we can disagree on how the country is governed without this putting our lives in danger, so I dear to say this, even though many of my friends think differently about it.

My wise (and French) teacher in Switzerland in the late 80's used Norway as an example of the most healthy way to run a country. The constitutional monarchy, where we have a king without real power, as opposed to a leader who may potentially act against the wishes of the majority. (Like the French president who did nuclear tests while his people were against it)

And the king, with no political affiliation, has proved to be uniting us as a nation, something we see every time something horrible occurs, but also on days of joy. He connects people, and he openly embraces our new neighbors, the immigrants and refugees, while reminding us that 70 years ago, it was Norway that was ravaged by war and our people who needed to flee.

So, yes, it is a strange thing, old fashioned and may look like something out of a fairy tale, but I can live with that.

Happy anniversary to our fine, good and skillful king and queen!

No comments:

Post a Comment

I appreciate your comments!