Wednesday, December 18, 2013

Å ta imot julen som et lite barn...


Foto/Photo: Hallvard Grav (1974)

Nå er den her snart, høytiden. De spesielle dagene som på en helt unik måte griper oss med alle sanser. Julen har sitt eget univers av bilder, smaker, lukter og lyder, og ikke minst, den er breddfull av minner. Når vi tenker på barndommens jul, settes utallige følelser i sving, og mange av dem kan vi ikke helt forklare.

Vi er på stadig reise gjennom livet og generasjonene, og julen med sitt budskap og mysterium kom til oss mennesker midt i historien, midt i verden. Vi nordboere kan feire, ikke bare solen og lengre dager, men også at selve livets lys kom til verden.

"I Ham var liv, og livet var menneskenes lys. Lyset skinner i mørket" står det i Johannes' juleevangelium.

Vi er der nå, i den mørke årstiden. Beksvarte kvelder og morgenener. Grålysning som varer mesteparten av dagen, og bare noen øyeblikk med sol, hvis vi er heldige.

Livet er mer enn vi noensinne kan forstå, uansett hvor lenge vi studerer og hvor langt vi kommer i vitenskapen, møter vi det store spørsmålet: Hvorfor er vi her? Hvorfor finnes det onde og hva er meningen med alt sammen? Mørket sniker seg også inn i våre egne liv, og hva kan vi gjøre?

Inne omgir vi oss med lys, og de urolige flammene kan gi sinnsro. Stjernen i vinduet, lysene på treet som snart skal pyntes, de er symboler på noe virkelig stort. Ja, alt dette kan virke så lite, men det er større enn vi kan fatte. Det er julemysteriet.

I denne mørke verdensnatten kom frelseren til oss. Det forsvarsløse, lille barnet i en skitten stall er ikke bare et symbol, nei han er selve essensen av kristen tro. Det lille menneskebarnet, skjørt og svakt, men samtidig uendelig stort, fordi han er Gud, og han kom til oss.

Vår skaper, som elsker hele verden og alle dens mennesker, steg inn i vår egen hverdag, midt i verden, midt i historien, for å hjelpe oss til å se en mening med det hele, og for å frelse oss alle. Om vi forstår eller ikke, det er ikke viktig. Og hvordan kan vi egentlig noensinne forstå? Nettopp derfor, kan vi huske Frelserens egne ord: Vi kan bli som barn, ta imot Himmelriket som et lite barn. Ta imot julen som et lite barn...

De små stiller mange spørsmål, det vet alle som enten har hatt barn eller vært i nærheten av dem. Men, enda mye mer, så godtar de verden slik de opplever den. Et lite barn har ingen problem med å godta Jesusbarnet i krybben som det største av alt. Det er bare når vi blir såkalt voksne, at vi kompliserer det hele, fordi vi vil putte Guds verden inn i vår svært begrensede virkelighet. Ja, for uansett hvor lærde vi blir, selv de fremste av verdens vitenskapsmenn og - kvinner, og særlig dem, de innser at vi forstår ikke alt. Så langt i fra. Vi er små, men en ukjent og veldig himmel er spent over oss.

Julemysteriet kan ikke forklares med våre tanker og vår logikk. Det er mer enn oss. Det kommer fra samme sted som alt dette andre som vi ikke kan se i mikroskop eller forstå gjennom matematiske formler: Kjærlighet, savn, glede, sjalusi, sinne, håp, sorg, lykke, tilgivelse og tro. Alt dette finnes, selv om vi ikke forstår dybden av det eller kan se det. Og, like virkelig som alt dette, som følelsene og drømmene våre, står også julemysteriet fast, til og med nå, i vår moderne hverdag.

Og Frelseren, vår redningsmann, han som vi som oftest glemmer å tenke på, akkurat nå inn mot den store høytiden, kan vi tillate oss å huske ham. Hvis vi tør å legge bort alt det voksne og alt det vi gjemmer livene våre bak, så ser vi at ingenting er forandret. Vi er her.

Skyv tilside pc'er og i-pader, smarttelefoner og digital-TV'er, og vi er her, midt i verden, midt i livet vi lever, midt i historien. Vi er på mange måter forsvarsløse, som det lille barnet i krybben, men vi har en frelser og dette uforklarlige livet vårt er den største gaven av alle.

Julemysteriet lever i høyeste grad videre. Vi kan nyte høytiden, med alt det den bringer, og vi kan tillate oss melankoli og ettertanke, men også glede og jubel. Vi kan se oss rundt, se om vi kan bringe lyset videre til mørke kroker som trenger det. Til mennesker som trenger en venn. Og vi kan synge: "Nå er den hellige time. Vi står i stjerneskinn og hører klokkene kime. Nå ringes julen inn!"


"Å ta imot julen som et lite barn" sto på trykk i Menighetsbladet for Lierne: Heime Helg, desember 2013 og menighetsbladet for Gjøvik: Be og Hør, desember 2013

Thursday, December 12, 2013

Stille Natt / Silent Night


The other night I got to experience this: A traditional Advent church concert, something that has become rather popular in Norway, with groups of singers and musicians touring the churches of Norway in the weeks before Christmas, but I hadn't really made this tradition mine - until a couple of nights ago when I attended Stille Natt, Hellige Natt (Silent Night, Holy Night) in my local church.
What a treat. I think I don't exaggerate if I say that I had tears in my eyes from the first solo violin version of "Silent Night" until the last chorus of "Deilig er Jorden" (Tune: "Fairest Lord Jesus").
Rune Larsen has been an artist for more than 50 years, Tor Endresen and Elisabeth Andreassen are both well known singers for several generations of Norwegians, Mariann Aas Hansen and Alexander Rybak are younger artists, but have made themselves well known and loved for their music and their performances. With two excellent musicians to accompagnate, the whole was a beautiful and emotional show.

Here is a clip from Norwegian television, a promotion for the concert tour:



Thursday, November 28, 2013

Happy Birthday, Jonatan!

 
My youngest child is 6 today. He has been anticipating this day for weeks and months, counting the days lately...
Here's a few pictures which show how he has changed these years... He is the youngest of four, our baby, who used to be literally attached to me most of the time, who now is a fine school boy, busy with both learning and playing. He is a caring, kind and funny boy, and he gives the most wonderful hugs. 
Today he woke up to all of us singing to him, and there were a few gifts to open. This afternoon we'll have a birthday snack at home with some more gifts, and tomorrow he'll be celebrating with a bunch of his classmates.
Happy Birthday, Jonatan!
Yngstemann er 6 i dag. Han har ventet på denne dagen i ukesvis og månedsvis, telt dager i det siste...
Her er noen bilder som viser hvor mye han har forandret seg disse årene... Han er yngst av fire, babyen vår, som var (bokstavelig talt) knyttet til (på) meg mesteparten av tiden og er nå en flott skolegutt, travelt opptatt med å lære og leke. Han er omsorgsfull, snill og morsom, og han gir verdens beste klemmer.
I dag våknet han opp til bursdagssang fra oss alle, og det var pakkeåpning på senga. Det blir et lite bursdagsselskap med familien i ettermiddag, hvor det dukker opp noen flere pakker, og i morgen skal han feire dagen sin sammen med en haug med skolekamerater.
Gratulerer med dagen, Jontatan!

 
 
 
 

 

 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 

 


 
 
 
 
 
 
 







 
 



 



Monday, November 25, 2013

Slekt skal følge slekters gang / Generations will follow...



I dag tenker jeg på en kjent og kjær  julesang, og da nærmere bestemt første del av andre vers:

Tider skal komme,
tider skal henrulle,
slekt skal følge slekters gang.

Min far døde for 7 år siden, og samtidig som jeg daglig kjenner på savnet og sorgen, innser jeg også litt etter litt at han er her fortsatt, på en måte, i det han har gitt meg, i det han har lært meg, og i det jeg er på grunn av ham.

Det samme gjelder for barna mine, til og med minstemann, som ble født et drøyt år etter at far døde. Med jevne mellomrom ser jeg noe av faren min i det de sier eller gjør, og det får meg til å smile.

Tider skal komme

Etter hvert som vi selv kommer lenger i livet, vil vi oppleve å miste stadig flere av de som var viktige for oss, de som holdt hånden vår, og vi må gå videre uten dem.

Livet må gå videre. Vandringen fortsetter

Tider skal henrulle.

Og, samtidig som vi bærer savnet etter dem, disse vi så inderlig skulle ønske fortsatt var her, må vi rette blikket mot dem vi har rundt oss akkurat nå.

Slekt skal følge slekters gang. 

Jeg må fokusere på dem som kommer etter meg, dem jeg har fått ansvaret for å følge på veien, så langt jeg kan....

Og han er her hver dag...






Today I think about the words of a beautiful Norwegian psalm, and more specifically, the first lines of the second verse:

"Times will come,
times will roll away,
generations will follow generations."

My dad died 7 years ago today, and even though I every day feel the loss and the grief, I realise, little by little, that he is still here, in a way, in all that he has given me, in all that he taught me, in all that I am because of him.

The same goes for my children, and that includes my youngest, who was born a year after my dad died. Often I see some of my dad in the things they say or do, and this makes me smile.

"Times will come"

As we advance in life, we will experience the loss of more and more of those who are important to us, those who held our hand, and we have to continue without them.

Life has to go on. The walk continues.

"Times will roll away."

And, while carrying the loss of all those we fervently wish were here, we have to turn to the people who are around us just now.

"Generations will follow generations."

I have to focus on those who come after me, those I have been given the task of walking next to, for as far as I can go...

And he is here every day. :-)

Cannes - Côte d'Azur II

Cannes - by night.








Sunday, November 24, 2013

Cannes - Côte d'Azur I


A few pictures from this summer, when we enjoyed the blue Mediterranean Sea and the sun. Right now, in freezing November Norway, this seems very far away, but looking at the photographs bring warm memories! 












Thursday, November 7, 2013

The Messenger. A story.



She had been walking forever. It was a steep and difficult hike, up a high mountain, and there were pointy rocks and hardly any rest at all. She wanted to stop. Turn around. Quit. She was so tired, more than ever before. Her feet hurt, and she didn't really see any point in continuing. Besides, it was freezing, and she wasn't dressed warmly enough for this hike. The cold seeped into her bones, and she feared for her life.

She turned around, tried to make sense of the landscape around her, deciding which way to go, but the fog was so heavy that it had become impossible to see the path. To make matters worse, night was falling quickly, as it does in the mountains, and thick darkness soon closed around her like a deathly glove. 

Then, a sudden light. What was that? She stared and blinked, and out of the darkness, somebody emerged. Somebody she didn't expect to be there. This somebody held a lantern in front of her and told her that she was in fact very close to a warm shelter where she could spend the night, get something to eat, and even be offered new clothes for the hike next day. She just had to walk a little longer, but she would be there.

-Are you a guide? she asked. 

-Oh no, was the answer. -I'm just the messenger. The guide has been there all along. Didn't you know?

The messenger lifted the lantern a little bit higher, and now she could see a glimpse of him, the guide who was, just as she was told, walking the path just ahead of her. 

-He has just walked ahead, the messenger continued, -to make sure the wood fire is burning when you arrive.

She was so happy she couldn't stop crying, because she knew she was safe now, even though the hike wasn't over yet...



Everybody is struggling with something. Some of us more than others. Life can be hard, and sometimes you just don't want to continue. Then, there are probably somebody who can help you. Somebody you didn't necessarily expect to be there. Even if you think there isn't any, a person may suddenly appear, and he or she will let you know you'll make it, even if you didn't think so. Let you know that there is hope. That somebody is walking with you.

I hope you find this, your living angel. There are maybe even two of them...

Messengers, helpers, friends...





Saturday, November 2, 2013

Beyond that Gate...


When I took this picture, my mother-in-law was very ill, but I didn't know yet... Wednesday night, only two days later, she passed away.
She was a creative, loving and kind woman, with a warm laughter and a scary sneeze. (My baby would start to cry every time she sneezed...)
She had a long life, and she suffered from many conditions for years, but the end came suddenly.
Tuesday we'll say goodbye,
but she has already walked through the gate...
We don't know much about all this, do we?
Other than that we all will follow her,
some day...

Rest in peace, Johanna. 


Da jeg tok dette bildet, var svigermoren min blitt veldig syk, men jeg visste det ikke ennå... Onsdag kveld, bare to dager senere, døde hun.
Hun var en kreativ, kjærlig og snill kvinne, med en varm latter og et skremmende nys. (Babyen min begynte å gråte når hun nøs)
Livet hennes ble langt, og hun hadde slitt med mange plager i årevis, men slutten kom brått.
Tirsdag skal vi ta farvel,
men hun har allerede gått gjennom porten...
Vi vet ikke mye om alt dette, gjør vi?
Annet enn at vi alle skal følge etter henne,
en dag...
Hvil i fred, Johanna.


Thursday, October 24, 2013

Sunrise

"Sunrise" by Edvard Munch

The magic is only moments away.
Hills and trees are dark silhouettes against the grayish sky.
The world is still and silent, seemingly dead...
Then, a flicker of something.
A bird
emerges from the black woods.
Takes flight, soaring higher and higher,
as if just knowing.
And, it happens.
Rays of gold reach above the eastern world border.
Caressing softly
and transforming everything.
The every day miracle.
Ancient.
And brightly new.


Monday, October 21, 2013

Siblings

 
Auxerre, France, this summer. Late night dinner outside, and my four kids having fun around a mobile phone app

Sunday, October 20, 2013

When You Don't Feel Like Yourself (Pooh Wisdom)


You probably also have days like this. Days when you just feel off....  A. A. Milne let Winnie the Pooh say it in a beautifully simple way: "I don't feel very much like Pooh today." And, he let Piglet give the answer: Tea and honey. Your "tea and honey" may be something else. It may be going for a walk, watching a movie or talk to a friend, whatever works for you. Pooh and Piglet just remind you that feelings like that are normal, they're human and they'll pass, eventually.

Monday, October 14, 2013

Autumn in Oslo


Picture taken last week in Oslo, after visiting the Munch anniversary exhibition.

Saturday, October 5, 2013

Yes, you can!

  
Pierre-Auguste Renoir: Woman with a Letter
Thinking

If you think you are beaten, you are
If you think you dare not, you don't,
If you like to win, but you think you can't
It is almost certain you won't.

If you think you'll lose, you're lost
For out of the world we find,
Success begins with a fellow's will
It's all in the state of mind.

If you think you are outclassed, you are
You've got to think high to rise,
You've got to be sure of yourself before
You can ever win a prize.

Life's battles don't always go
To the stronger or faster man,
But soon or late the man who wins
Is the man who thinks he can.
Walter D. Wintle



Wednesday, October 2, 2013

My Dad and I in an Old Style Photo Booth!


 
 
My dad and I in a photo booth in Oslo sometimes in the early 70's. I'm looking mildly intrigued by the experience, not really getting what we're doing sitting in that strange place behind a curtain, watching a mirror.
Today, these photographs are dear keepsakes and souvenirs, even if I don't remember it...