Monday, October 31, 2011

Happy Birthday, Important Birthday!

(English translation is coming up.)

INNVANDRERBARNA MÅ MED I BURSDAGENE
(Kronikk på trykk i Dagbladet, i dag, mandag 31. oktober 2011. Klikk her for teksten på Dagbladet.no)
Foto: Tor Richardsen/Scanpix

Barnebursdagen er ekstremt viktig i norsk kultur, og det har den vært i generasjoner. Norske barn drømmer om dagen sin gjennom hele året, teller ned til neste gang, og det å bli invitert i en annens selskap er alltid stort.

Bursdagsbarnet har en svært sterk posisjon. Han eller hun er diktator for en dag, og hvem har ikke hørt argumentet som avslutter en hver diskusjon: "Hvis ikke, så får du ikke komme i bursdagen min!"

Til tross for at den ofte inneholder elementer som intriger, skuffelser, gråt og krangel: Barnebursdagen holder stand som noe svært viktig i Norge, kanskje mer enn noen gang. Den er et viktig element, og en av de aller tidligste sosiale referansene i barndommen. Å vokse opp i Norge uten å være en del av dette, har sannsynligvis større ringvirkninger enn mange tenker over, og dette gjelder dessverre mange barn i minoritetsgrupper.

Jeg har selv lagt merke til at barn med innvandrerbakgrunn ofte ikke kommer i bursdagsselskap, til tross for at skolene ofte har regler for invitasjon, slik at ingen skal bli utelatt.
De inviterer sjeldnere selv, kanskje fordi familien ikke har tradisjon for barneselskap, og de kommer også sjeldnere i bursdagsselskap når de er invitert. Dette gjelder også for familiegrupper og andre sosiale tiltak som styres av foreldre/foresatte på norske skoler.

Dette er ikke bra. Barn fra minoritetsmiljø må få være med på bursdag! Jeg tror at dette faktisk er en stor og viktig nøkkel når det gjelder problemene med integrering og behersking av norsk språk i landet vårt. 


Disse jentene og guttene som aldri er med i barneselskap, aldri blåser lys eller synger "Hurra for deg", de vokser opp blant oss uten å få denne viktige fellesreferansen som vi fortsatt har i landet vårt. De går glipp av selve festen, men enda verre, de går glipp av alt den representerer, alt man kan snakke om etterpå, fra å ha vært hjemme hos andre i klassen, møtt familien, sett rommet eller hunden, til å ha lekt gjemsel eller flasketuten peker på. 


De kommer automatisk på sidelinjen i etterkant og tyr da naturlig nok til andre som er i situasjon, og både integrering og trening i norsk språk lider.

Her må foreldre på banen. Dette gjelder alle, både de som regner seg som helt norske, og de som ikke er det. Innvandrerforeldre må rett og slett få lære at barnebursdager er viktig i Norge. At man ikke bare kan overse en bursdagsinvitasjon, men at det tvert imot er viktig at datteren eller sønnen innfinner seg på angitt sted og tid, med nykjemmet hår og gave eller konvolutt i hånden.

Og, jeg mener at vi som regner oss som helnorske foreldre, vi må ta ansvar her. Vi må ta inn over oss at ikke en krøllete lapp på bunnen av barnets skolesekk alltid blir lest. Enten fordi mor ikke har tilstrekkelig med norskkunnskaper, eller rett og slett fordi familien det gjelder kommer fra en kultur der det som er viktig formidles muntlig. 
Andre grunner kan være at man ikke har bil, ikke er kjent i byen, eller også fordi man er skeptisk. Hva i all verden er dette,- hvorfor skal barnet mitt dra dit, til et fremmed hjem, hvorfor? Hva får de å spise, hva skjer der? Jeg kan selv med hånden på hjertet si at hadde jeg bodd i et land hvor jeg ikke var godt kjent, verken på stedet eller med språket og kulturen, hadde jeg aldri latt barnet mitt bli igjen hos en familie jeg ikke kjente. Aldri i verden!

Så, vi må ta ansvar! Vi må tørre å ta kontakt. Ringe, forklare hva det gjelder, tilby å hente/bringe med egen bil, gjerne komme innom på forhånd, snakke med en norsktalende storesøster som kan oversette, forklare. Og, kyllingpølser finnes i alle dagligvarebutikker, så det er heller ikke der problemet ligger...
Dette er nemlig viktig. Så ubetydelig som det kan virke, så er barnebursdagen en enormt viktig byggeplass for Norges framtid! Seksåringer er fortsatt så unge at foreldre kan manipulere og styre, og her kan vi dytte barna i riktig retning, sørge for at de bygger felles referanser fra første stund.

Den lille somaliske jenta som nylig var kommet til Norge og fikk sjansen til å bli med på bursdag allerede i 1. klasse, hun fikk helt fra starten av skoletiden være med på å bygge disse viktige referansene som barna har med seg videre. 
Hun kunne være med på snakkingen i friminuttet, og når hun senere gikk inn i ungdommen, selv om hun var stolt av familiens kultur, så var hun også forankret i det norske, noe som knyttet henne til sin generasjon av norsk ungdom.

Norge har blitt et fargerikt land, det er en en kjensgjerning, enten man mener det er et gode eller ikke. Mitt håp er at vi fremover skal klare å bygge en nasjonal identitet som går på tvers av denne regnbuen, og jeg tror vi vil finne en vidunderlig gullgryte av muligheter for lille Norge, men da må vi ikke la kulturelle og etniske skillelinjer vokse seg store, til de blir uoverstigelige kløfter. Vi kan ha forskjellige religioner og kulturer, men vi er alle innbyggere i Norge, og Norge er landet vårt.

Da jeg var barn het et av kapitlene i O-fag-boka: "USA, en smeltedigel for verdens folk". Norge er nå på mange måter blitt en slik smeltedigel, i mindre målestokk, selvføgelig, og jeg tror det er mulig å skape noe flott og felles, samtidig som vi tar vare på våre forskjellige språk, religioner og tradisjoner. Vi har plass nok, og forskjellene og fargeprakten gjør bare fedrelandet vårt enda flottere!

Barna er vår framtid, sier en litt tynnslitt floskel, men det er sant. Det sterke skillet som mange steder eksisterer mellom etnisk norske og fremmedkulturelle blant voksne, det vil aldri bedres hvis vi ikke begynner med de små, og kan vi klare å bringe barna sammen, på tvers av regnbuen, da er det håp også for morgendagens Norge. 


Fotball, kor og andre fritidsaktiviteter er med alle arenaer som er med på dette, men i dag foreslår jeg at vi begynner med bursdagsselskapet!

Tuesday, October 25, 2011

My newborn niece


Just realized that when I posted some summer pictures the other day, there were photos of her siblings, but none of her, the 6-week-old little sister.
 Well, here she is, asleep and contented, in her mother's arms.  

Monday, October 24, 2011

Autumn Paris in my Heart

This is Paris: The city where I lived for many years.  The city I have visited almost every single year since I was 17. The city I love.
A year ago, I finally put into action what I had been thinking about for a long time: Create discovery trips to Paris.  This past year I've taken three groups to my beautiful city.  I let them disover Paris through walks and small lectures, and we vistit museums and enjoy wonderful meals at my carefully chosen restaurants and cafés.
For me, this is fun, extremely rewarding, and really part of what's essential to life!
After these three first trips where I've been completely on my own, I'm now affiliated with Inspiratour, a Norwegian travel company, but I'll still do the trips my way. Next weekend trip is coming up in May 2012.
The name of my trips is Oppdagelesferd, which translates something like Exploring Trip.  The kind of journey a little child would do, with senses wide open, taking in everything. :-)

Sunday, October 23, 2011

The Lake Growing Wild

This summer  there was a rather big flood here. The lake couldn't handle all the rain and the huge amounts of water coming from the rivers, so it just flooded.  People living on the shores had their basements flooded, and the water caused some traffic problems, but nobody was hurt.
As we're living a little bit uphill from the lake, the flooding didn't  affect us, but still,  the sight of flooded playgrounds, underpasses and picnic areas was strange.















Thursday, October 20, 2011

Sunrise

The Sun by Edvard Munch
Early this morning I was walking out the door  with my youngest. Frost was in the air, and the fall colors more vivid than ever.  Jonatan, my 3-year-old was all bundled up in his stroller, while I prepared to walk fast to keep my warmth.  The little boy was in awe over the redness of the sky.  -Why?  he asked.  Why is the sky so red?  Well, I started to explain to him about the sun getting ready to rise, and then it happened: Just then, when we started down the street, the sun peeked over the hills on the far side of the lake, and the golden rays went out in all directions, stretching as far as we could see.  We stood there for a little while, just admiring this eternal performance, and when I continued walking, pushing the stroller and turning right at the corner, I realized our own home was kissed all over by this beautiful newly awake autumn sun.  It was as if it wanted to melt away the night frost and all our worries at the same time.
What a beautiful start to our day! :-)

Monday, October 17, 2011

INVICTUS


I just saw this 2009 movie about Nelson Mandela and the South African rugby team: Invictus, directed by Clint Eastwood. In short, it's a true story about how Mandela,  newly elected President of South Africa, managed to unite his country and start building this new kind of nation, through rugby, traditionally the Afrikaaners' favorite sport.  The South African team Springboks was struggeling, and Mandela decided to help them reach the ultimate goal: Win the world cup, on South African soil in 1995.
The movie strongly portraits the fear and the prejudice, on either side of the racial divide, and how this strong leader could go against the public opinion and do what he thought was possible.
The friendship between the president (Morgan Freeman)  and the team's captain François Pienaar (Matt Damon) is shown in an understated and beautiful way.
Clint Eastwood has made a highly watchable movie, who, albeit "typically american" in many ways, get an important message across, and - it's all true!
For more information, click here. 





Thursday, October 13, 2011

Grandpa's flowers

By the end of last summer, I mentioned to my father-in-law that I would love to have some of his shrubs and perennial flowers in my garden. 
Well, he took my request seriously, went ahead digging and cutting.  It was all trimmed down, just stumps without any flowers, and we left the next day with 14 big plastic bags filled with dirt, roots and twigs.  We had 7 hours of driving to do, with four kids in that same car...
Coming home, it was a true nightmare to find spaces for all of it, to dig the holes, to get these ugly, dirty things planted. I sort of regretted ever having asked that question.  You see, I'm a garden person, but not really a gardening person...  But, before summer was gone, I got it all planted, and then, after a long, cold winter, when the thick layer of snow finally was gone, my garden started to wake up, and what a joy to see all those colors!  I didn't have a clue what it was, most of it, and those stumps and roots surely didn't give away what they were going to look like when they sprung to life!
For five beautiful months we've now had a symphony of different flowers around the house, and in this picture you can see the October edition. 
Thank you, Grandpa! 

Wednesday, October 12, 2011

Summer Days


Summer is short in Norway, and we need it, to stock up on warmth and light before yet another dark and cold winter.  Even though most Norwegians complained a lot over a summer who never really came this year, I disagree.  Summer was here, really, and we enjoyed it.  These are snapshots of my children, one of their friends and two of their cousins, playing in our backyard and at the swimming pool. The tree house was my eldest son's project this summer, and they have all had great fun in building it and playing in it.






Tuesday, October 11, 2011

Picture of the day: The Orlando Cooling Towers



These towers are maybe the best known landmarks of Soweto, South Africa.  Not having to compete with any high rise buildings, they can be seen from just about everywhere in Soweto  (an area of about 40 square miles (104 square kilometers)  and even thought they once belonged to the Orlando power station,  polluting the air of the people living in the area, today these two 100 meter high concrete towers form a symbol of Soweto, and once grey and dull, they now are canvases for colorful murals, depicting the struggle for freedom and justice and also celebrating everyday life in South Africa. I took this picture while visiting Soweto in July this year.  The pale winter colors made the towers stand out even more!

Candle days are back



Definitively.  It's that season.  Black windowpanes become mirrors in the morning and at night.
Frost is almost here, and in the house, we put on yet another sweather, to postpone the inevitable: having to turn on the radiators.
Often, and always on these days I'm parenting alone, when my husband is traveling, I get up early, an hour or so before the children.
Sitting at the kitchen table with that first, lifesaving cup of coffee, a candle is burning, and the silence can almost be heard.
Then, I write.  The simple action of writing clears my mind, sorting out all these thoughts that gather up during the night.
I can truly recommend this start to the day, especially to all of you who are taking care of other people in one way or another.  You'll feel calmer, in control (somewhat, hopefully) and ready to take on whatever is needed that day.

Tuesday, October 4, 2011

Autumn Thoughts

I love Fall. It's by far my favorite season, and I think it has always been. 
I really love the crispness of the air, the colors, the wind and the sense of newness that for me is connected to Fall, and not so much to Spring...
We just came back from four days at my in-laws.  They live, literally, in the woods, about 20 minutes'  drive to the nearest store. I get the feeling of time travel and some kind of retreat whenever I go there. This time of the year,  colors were amazing, the temperature just perfect for walks, and we had some nice days, sleeping in that old log cabin next to my in-law's house, enjoying shared meals and walks in the woods. At night, the starry sky was amazing, and the only sounds to be heard were those of the wind and the creek.

From my diary: "Lazy morning in old log cabin in the woods. Coffee by my bed. Book. Music from a radio in the kitchen. 3-year-old still sleeping."
"Pale sun trying desperately to warm up the crisp air. Cottonball sheep dotting the fields."

Lynn Johnston have many comic strips featuring the Autumn Season, and here I'll share with you a few. Go to her website For Better or For Worse to check out lots more.