Monday, October 31, 2011

Happy Birthday, Important Birthday!

(English translation is coming up.)

INNVANDRERBARNA MÅ MED I BURSDAGENE
(Kronikk på trykk i Dagbladet, i dag, mandag 31. oktober 2011. Klikk her for teksten på Dagbladet.no)
Foto: Tor Richardsen/Scanpix

Barnebursdagen er ekstremt viktig i norsk kultur, og det har den vært i generasjoner. Norske barn drømmer om dagen sin gjennom hele året, teller ned til neste gang, og det å bli invitert i en annens selskap er alltid stort.

Bursdagsbarnet har en svært sterk posisjon. Han eller hun er diktator for en dag, og hvem har ikke hørt argumentet som avslutter en hver diskusjon: "Hvis ikke, så får du ikke komme i bursdagen min!"

Til tross for at den ofte inneholder elementer som intriger, skuffelser, gråt og krangel: Barnebursdagen holder stand som noe svært viktig i Norge, kanskje mer enn noen gang. Den er et viktig element, og en av de aller tidligste sosiale referansene i barndommen. Å vokse opp i Norge uten å være en del av dette, har sannsynligvis større ringvirkninger enn mange tenker over, og dette gjelder dessverre mange barn i minoritetsgrupper.

Jeg har selv lagt merke til at barn med innvandrerbakgrunn ofte ikke kommer i bursdagsselskap, til tross for at skolene ofte har regler for invitasjon, slik at ingen skal bli utelatt.
De inviterer sjeldnere selv, kanskje fordi familien ikke har tradisjon for barneselskap, og de kommer også sjeldnere i bursdagsselskap når de er invitert. Dette gjelder også for familiegrupper og andre sosiale tiltak som styres av foreldre/foresatte på norske skoler.

Dette er ikke bra. Barn fra minoritetsmiljø må få være med på bursdag! Jeg tror at dette faktisk er en stor og viktig nøkkel når det gjelder problemene med integrering og behersking av norsk språk i landet vårt. 


Disse jentene og guttene som aldri er med i barneselskap, aldri blåser lys eller synger "Hurra for deg", de vokser opp blant oss uten å få denne viktige fellesreferansen som vi fortsatt har i landet vårt. De går glipp av selve festen, men enda verre, de går glipp av alt den representerer, alt man kan snakke om etterpå, fra å ha vært hjemme hos andre i klassen, møtt familien, sett rommet eller hunden, til å ha lekt gjemsel eller flasketuten peker på. 


De kommer automatisk på sidelinjen i etterkant og tyr da naturlig nok til andre som er i situasjon, og både integrering og trening i norsk språk lider.

Her må foreldre på banen. Dette gjelder alle, både de som regner seg som helt norske, og de som ikke er det. Innvandrerforeldre må rett og slett få lære at barnebursdager er viktig i Norge. At man ikke bare kan overse en bursdagsinvitasjon, men at det tvert imot er viktig at datteren eller sønnen innfinner seg på angitt sted og tid, med nykjemmet hår og gave eller konvolutt i hånden.

Og, jeg mener at vi som regner oss som helnorske foreldre, vi må ta ansvar her. Vi må ta inn over oss at ikke en krøllete lapp på bunnen av barnets skolesekk alltid blir lest. Enten fordi mor ikke har tilstrekkelig med norskkunnskaper, eller rett og slett fordi familien det gjelder kommer fra en kultur der det som er viktig formidles muntlig. 
Andre grunner kan være at man ikke har bil, ikke er kjent i byen, eller også fordi man er skeptisk. Hva i all verden er dette,- hvorfor skal barnet mitt dra dit, til et fremmed hjem, hvorfor? Hva får de å spise, hva skjer der? Jeg kan selv med hånden på hjertet si at hadde jeg bodd i et land hvor jeg ikke var godt kjent, verken på stedet eller med språket og kulturen, hadde jeg aldri latt barnet mitt bli igjen hos en familie jeg ikke kjente. Aldri i verden!

Så, vi må ta ansvar! Vi må tørre å ta kontakt. Ringe, forklare hva det gjelder, tilby å hente/bringe med egen bil, gjerne komme innom på forhånd, snakke med en norsktalende storesøster som kan oversette, forklare. Og, kyllingpølser finnes i alle dagligvarebutikker, så det er heller ikke der problemet ligger...
Dette er nemlig viktig. Så ubetydelig som det kan virke, så er barnebursdagen en enormt viktig byggeplass for Norges framtid! Seksåringer er fortsatt så unge at foreldre kan manipulere og styre, og her kan vi dytte barna i riktig retning, sørge for at de bygger felles referanser fra første stund.

Den lille somaliske jenta som nylig var kommet til Norge og fikk sjansen til å bli med på bursdag allerede i 1. klasse, hun fikk helt fra starten av skoletiden være med på å bygge disse viktige referansene som barna har med seg videre. 
Hun kunne være med på snakkingen i friminuttet, og når hun senere gikk inn i ungdommen, selv om hun var stolt av familiens kultur, så var hun også forankret i det norske, noe som knyttet henne til sin generasjon av norsk ungdom.

Norge har blitt et fargerikt land, det er en en kjensgjerning, enten man mener det er et gode eller ikke. Mitt håp er at vi fremover skal klare å bygge en nasjonal identitet som går på tvers av denne regnbuen, og jeg tror vi vil finne en vidunderlig gullgryte av muligheter for lille Norge, men da må vi ikke la kulturelle og etniske skillelinjer vokse seg store, til de blir uoverstigelige kløfter. Vi kan ha forskjellige religioner og kulturer, men vi er alle innbyggere i Norge, og Norge er landet vårt.

Da jeg var barn het et av kapitlene i O-fag-boka: "USA, en smeltedigel for verdens folk". Norge er nå på mange måter blitt en slik smeltedigel, i mindre målestokk, selvføgelig, og jeg tror det er mulig å skape noe flott og felles, samtidig som vi tar vare på våre forskjellige språk, religioner og tradisjoner. Vi har plass nok, og forskjellene og fargeprakten gjør bare fedrelandet vårt enda flottere!

Barna er vår framtid, sier en litt tynnslitt floskel, men det er sant. Det sterke skillet som mange steder eksisterer mellom etnisk norske og fremmedkulturelle blant voksne, det vil aldri bedres hvis vi ikke begynner med de små, og kan vi klare å bringe barna sammen, på tvers av regnbuen, da er det håp også for morgendagens Norge. 


Fotball, kor og andre fritidsaktiviteter er med alle arenaer som er med på dette, men i dag foreslår jeg at vi begynner med bursdagsselskapet!

No comments:

Post a Comment

I appreciate your comments!