Thursday, August 26, 2010

Three Months - Three Seasons - in a bed.


Today it's exactly three years since I was admitted to the hospital - for three months!  
I was 24 weeks along with my youngest, it was a beautiful summer Sunday, and we had spent the whole day  at the local outdoor museum, where they held the annual Family Day with lots of fun things for kids and parents.
Everything was OK, but I kept having this nagging thought that somehow something wasn't...  Why, I didn't know.  No pains, nothing, I felt great, actually, with hardly any pregnancy weight at all.  Still, a tiny voice in my head kept telling me that something was wrong.
I finally called the hospital, and they asked me to drop by, even if this surely was just a pregnant woman's silly nerves.
Well, I did drop by, and they kept me.  My cervix had been seriously softened and thinned, and everything was done to prevent me from going into active labor.
I was going to spend 90 days on bedrest.  Flat, on my back in a hospital bed, in a tiny single room, where all I could see outside the window was the top of some buildings and a few trees.  
When I arrived, these trees wore their summer green outfit.  I was going to see them change into golden yellows and reds, and before I left my bed, they were white with snow!
My baby boy was born November 29th, the day before Thanksgiving...


Tre måneder - tre årstider - i en seng.
I dag er det akkurat tre år siden jeg ble innlagt på sykehuset - i tre måneder!
Jeg var 24 uker på vei med min yngste, det var en nydelig sensommer-søndag, og vi hadde vært hele dagen på det lokale Folkemuseet, hvor det var Familiedag med masser av morsomme ting for barn og voksne.
Alt gikk greit men jeg hadde stadig en ekkel idé om at det på en eller måte ikke var greit... Hvorfor, det vet jeg ikke.  Ingen smerter, ingenting, jeg følte meg faktisk i god form, med graviditet som knapt syntes.  Men, en liten stemme i hodet mitt fortsatte å si at noe var galt.
Jeg ringte sykehuset til slutt, og de ba meg om å komme innom, selv om dette sannsynligvis bare var en gravid kvinnes tullete nerver.
Vel, jeg stakk innom, og de beholdt meg.  Livmorhalsen min var blitt svært myk og forkortet, og alt ble gjort for å forhindre aktiv fødsel.
Jeg skulle ende opp med 90 dager sengeleie.  Flatt, på ryggen, i en sykehusseng, i et lite enkeltrom, hvor alt jeg kunne se utenfor vinduet, var toppen av noen bygninger og et par trær.  
Da jeg kom, var disse trærne kledd i den grønne sommerdrakten.  Jeg skulle få se dem skifte til gylne gul- og rødtoner, og før jeg forlot denne senga, var de blitt hvite med snø!
Den lille gutten min ble født 29. november, fire dager før første søndag i advent...

2 comments:

  1. Sterk historie, Kristine. Sanna sitter på fanget; får ikke skrevet mer :)

    ReplyDelete
  2. Har lyst til å skrive langt mer om de ukene, om alle tankene, og om hvordan jeg organiserte dagene mine, men det må bli senere. (Jeg har masser av notater, heldigvis, skrev hver eneste dag mens jeg lå der.)

    Kjenner til fang-barn, ikke lett å skrive med en hånd! :-D

    ReplyDelete

I appreciate your comments!